Etter konsertrus fra gjennomspill av NM-stykkene foran et ellevilt publikum i Stridsklev kirke, fikk vi oss en god natts søvn før avreise. Det å se Lars sitt estetisk perfekte ansikt omtåket av en god porsjon babysøvn om morgenen, er nokså priceless. Etter en god frokost og kaffekopp bar det av gårde til togstasjonen for å ta toget til Hamar. Og siden Lars selvfølgelig bestilte fattig økonomiklasse, måtte vi trøkke oss inn på barneavdelingen, for så å måtte flytte oss til en enda trangere og varmere kupé, fordi det kom barnevogner på toget. Tommelen ned til Lars. Etter å ha reist med 3 forskjellige tog kom vi endelig frem i Trondheim, og fikk stotra oss bort til Comfort Hotel. Rommet er freeeeekin’ awesome, flatskjerm, dobbeltseng og hele pakka.
Jeg, Martin og Lars har nå bestemt oss får å skrive reiseblogg under reisen til og fra Trondheim for å delta på NM i Korps sammen med Vestsiden musikkorps. Vi kommer til å legge ut bilder og film fra reisen gjennom det langstrakte land!
Jeg blir stadig mer og mer overasket over hvor dårlige skribentene på VG-nett er. Ikke nok med at over halvparten av de har sovet i norsktimene, men måten informasjon skifter helt mening grunnet feil fremstilling, skremmer meg. Kom over denne istad, når jeg tok litt VG-lesing på senga; gratulerer, VG. Fail.
Håkon i klassen viste meg denne i naturfagstimen for litt siden, og jeg ble nokså fasinert. György Ligeti skrev i 1962 Poème Symphonique for 100 metronomes. Du tenker kanskje “metronom? er ikke det sånn irriterende tikke-greie?”. Jo, det er det. Metronom er et redskap som brukes for å angi et gitt musikalsk tempo. Poème Symphonique for 100 metronomes til tross for at det er metronomer, skal dirigeres av en dirigent. Det er 10 utøvere som trekker opp til sammen 100 metronomer før de settes opp på en platform på scenen. Utøverene må med kirurgisk presisjon få alle metronomene til å starte så likt som overhode mulig. Når metronomene er satt i gang, forlater utøverene scenen, og stykket starter. Stykket ender vanligvis ved at én metronom står igjen alene, tikkende på sitt eget tempo. Stykket varer omtrent i underkant av 20 minutter. Så nå burde dere virkelig komme dere hjem og øve på metronomen! (og sørg for at den er stemt, hehehehehehe).
Nå er vinterferien her! En uke med normal hvilepuls (sett at kolesterolet ikke voldtar innsiden av blodårene mine, slik at hvilepulsen setter seg på Apollo 2394438 og flyr ut av kraniet mitt). Den har begynt nokså redselsfullt; jeg glemte notene mine på skolen! Sammen med Norris (skarptromma mi, fordi norris slåååår… Getit?blargegabl). Så jeg har ikke fått øvd så mye som jeg burde frem til nå. Heldigvis så redder Høna vinterferien min ved at han sender meg noter. Jippi! Det er LAN i ferien og, fant jeg ut, på Rjukan. Jeg ville være med, men PCen min har jo blitt syk igjen, og er atter en gang på oprasjonsbordet. (Jeg som endelig fikk lyst til å spille WoW igjen, også!) Blæ i helvete.
Jeg skal klippe meg. Til fredagen. På den nye frisørsalongen i Austbygde. Jeg er litt skeptisk, med tanke på at det eneste bønder pleier å klippe er sauer. Og jeg er ikke sau.
Som alle har påpekt så fint, så har så godt som alle nyttårsforsettene mine (sammen med håpet om regelmessig blogging) gått i vasken (henholdsvis en fin og ren vask, nå som hele leiligheten er ren og pen, etter felles dugnad på fredagen. Koselig var det også). Men joda, jeg lever nok enda (takk gud for at jeg la fra meg idéen om å ha like mye blogging som puls… phew).
(O’herlige paranteser).
Uansett, så går jo livet videre (congrats, sherlock) og skolen er like fantastisk som alltid. Isak flyttet jo inn rett før jul, og han er en knakandes kar å kaste ball med. Oppvasken er like stor som før, det lukter magesekk av kjøleskapet og kaffen har hår på seg – Og vi koser oss! På skolen virker det igrunn som det er litt stille før stormen, siden oppspill og eksamener er mye nærmere enn vi tror.
Februar kommer til å bli en nokså herlig måned. I uke 10 har the triple S ordnet en hel ukes spilling sammen med Hans Majestet Kongens Marinemusikkorps. Selvom jeg må stå opp så tidlig at jeg såvidt rekker å sikle på puta, så gleder jeg meg. Det blir skamfett. Den 28. februar skal jeg til Oslo på et program Musikkhøyskolen har som heter “unge talenter”, og skal vel egentlig bare møte opp for å spille litt med og for andre folk som er der. Veldig spent på hvordan det blir. Den 26. februar skal jeg på konsert i Ibsenhuset med Farmers Market. Det blir skamfettere (JA, DET ER SÅNN “SKAMFETT” ER I KOMPARATIV (?)). Jeg sier forresten mye “skamfett” og “*sett inn hvilket som helst ord* I HELVETE”. Jeg må slutte. Jeg har også blitt avhengig av muffins. I en nokså vid forstand.
Har nå (som et nyttårsforsett, faktisk) bestemt meg for å følge opp bloggen litt, og introduserer derfor en ny spalte: Meg-rør! (Hehehe, meg-rør, deg-rør, youtube. Get it?) Uansett, så vil det bestå av filmer fra verdsveven valgt med omhu, og jeg vil høyst sannsynlig snakke litt rundt og om den, hvis jeg føler for det. Klippene kan egentlig være alt imellom himmel og jord; noe jeg synes er morsmt, fascinerende, og ganske sikkert noe jeg synes er nokså forferdelig.
Først ut vil jeg dele en film med musikk av Gavin Harrison, kjent som trommis i prog-rock-gruppa Porcupine Tree. Du tenker kanskje “ånei, enda en som vil dytte på fremmede folk musikksmaken sin og true med oral utblåsning om man ikke setter seg ned og sier “oi, dette var kjempe bra”(orddelingsfeil intended). Dette stykket har Harrison skrevet selv, og er bare instrumental. Men ha ett åpent sinn og legg merke til sounden, renheten og groovingen i denne låta. Ikke nok med at trommesett-delen er en prestasjon i seg selv, men Harrison bruker marimba på en fin måte, uten å i det hele tatt kunne spille det – Fantastisk. Lukk igjen øynene og la tankene fare, her er Gavin Harrison – 19 days:
Jotakk, jeg har nå prestert å presse ut en tittel på denne posten som er like ca. tusen andre blogger; jeg er stolt! Menjada, første januar, uke én, totusenogni. Totusenogni er også antallet nyttårsforsett som allerede har gått rett til helvete, deriblant mange av mine egne. Men det er vel kanskje litt av sjarmen bak et nytt år; masse drømmer og ønsker som aldri livet kommer til å oppfylles, slankekurer som går feil vei, forhold som går i vasken, personlige mål som ikke fullføres – Lista stopper nok aldri. Men uansett, så er vi enige om at det er en fin tid, en fin start på noe nytt, en fin… Illusjon.
Uansett, nok filosofering nå. Jula i år har vært nokså annerledes, til tross for at stort sett alt har vært det samme som alle andre år. Har vært hjemme i Austbygde, juletre,-stemning og kos var som spikret på plass. Men til tross for dette har det altså ikke vært en fullt så bra jul, kanskje fordi man merker at man blir eldre; innholdet i de harde pakkene har gått fra Action Man og Nintendo64 til vaskemaskiner og kjeler – Dritt. Men, hodet har heller ikke vært helt der det burde være, kanskje (noe reiseleder Tor har sørga for). Det som dog skremmer meg er at jeg svarer like (naivt) “kjempebra!” på spørsmål om hvordan julen har vært (og jeg vet at jeg ikke er aleine). Men, selvom julen var en nedtur, viste nyttårsaften seg til å bli en skikkelig opptur (heldigvis). Fikk for første gangen følelsen av at det var et nytt år, en ny start, og klarte å legge alt som har vært bak meg. 2008 er ikke “nå”, lenger, det er “før”. Herregud, så deilig! Nyttår blei feira i Skien i år, sammen med gamle kjente; kos. Og ikke nok med det, så fant jeg og Synne ut det store spørsmålet (“hvem er Kaizer?”, for de som ikke vet det), og fikk endelig svar på alle spørsmålene rundt Kaizerstekstene. Jesus, det var deilig. Skal nok skrive en lenge forklaring på alt vi har funnet ut her senere.
God natt, verden!
Hint, angående Mr.Kaizer:
Det er papa som har lov der ingen andre får
Ser du han sitter når de andre står
Det er papa som har lov
Han er der når skuddet går
Din urmaker når klokkå står
Åheioghå, lenge siden jeg har blogget nå (som vanlig). Er alltid veldig innstilt på å holde det i gang, men det sklir bare sakte men sikkert bak i glemmeboken, på en måte. Kanskje jeg må finne frem hammer og spiker og banke bloggingen inn i rutineboken. Ikke dumt.
Uansett, så har det skjedd mye rart siden 4. oktober, men akter egentlig ikke å skrive alt sammen. Har vært en sammensetning av skole-stress, fritids-stress og musikk-stress. Merkelig at jeg er så stressa, jeg vet jo at jeg har all tid i verden, egentlig, men ligger bare i naturen å utsette ting helt til det får bein og slår meg hardt i trynet med en loff, og dermed tvinger meg til å stresse sakene i gang. På skolen har det for det meste vært prøver og terminkarakterer (noe jeg forsåvidt er fornøyd med etter det første halvåret), og litt huskonserter her og der. På fritiden har det også skjedd en del, noe hyperprivat og masse morro; blant annet Humorgalla og Ylvis III, for å få presset litt mer latter inn i hverdagen. Fin ting. Noe stort mer enn dette gidder jeg ikke skrive, latterlig kjedelig å prøve å huske ting som har skjedd. Lar underbevistheten ta seg av det, slik at det kan lage sære drømmer om musejakt og en svømmende Jim Carrey i en trang kjeller, midt i rommet et bord, midt på bordet en revolver og på den står det..? (Og, ja, jeg har fått Kaizers Orchestra-mani, og er atter en gang forelsket i et album, yey).
Tror jeg glemte å nevne tidligere at jeg var på Trondheim Kammermusikkfestival 2008 for 2 uker siden, og tenkte nå jeg skulle ta et lite tilbakeblikk:
Reiste med buss ifra Skien på onsdag (tjuetredje) til Oslo for å ta fly til Trondheim, noe som tok hele 50 minutter. Så fulgte ca. en time i buss, og deretter å møte opp med Jørn Arne. Han viste oss til leiligheten hans (hvor vi skulle sove) og deretter tok vi en kjapp by-sightseeing, og ble litt kjent med Trondheim (jeg hadde jo aldri vært der før, tross alt). Må virkelig si at Trondheim er en av de finere byene jeg har vært i, spesiellt sammenlignet med Oslo. Er egentlig ganske sikker på at man, uten at det hadde vært rart, kunne plassert Oslo sånn ca. 10 meter under Trondheims bakkenivå, og alle hadde uten nøling sagt at det var kloakken. Uansett så dro vi på åpningskonserten den første dagen, og istedet for at jeg skal sitter å absurdiere hele konserten, så viser jeg noen uttdrag fra den via u-røret:
Åpningskonserten så omtrent slik ut:
G. Enescu: Legende
E. H. Bull: Two pieces
D. Sjostakovitsj: Klavertrio nr. 1 i c-moll, op. 8
R. Wallin: Scratch (1991)
R. Wallin: Stonewave (1990)
m.m.
Var en utrolig bra konsert og som prikken over i’en avsluttet hele konserten med Stonewave, et stykke jeg aldri hadde hørt før, bare hørt veldig mye om. Bare å bøye seg i støvet, jeg storkoste meg! Og i tilleg dro jeg dagen etterpå, tidlig på torsdag morgenen, sammen med Jørn Arne på den siste prøven til Trondheim Symfoniorkester, og for at jeg ikke skal absurdiere eller bruke masse tid og krefter på å beskrive den, så den slik ut:
F. Valen: Sonetto di Michelangelo
E. Hovland: Trombonekonsert
R. Wallin: Das war schön! (2006)
R. Wallin: Act (2004) for Large Orchestra
I tilleg til to fantastiske konserter, møtte jeg på masse kjente folk. Først så møtte vi på Rolf Wallin på et kjøpesenter hvor han hadde satt opp en maskin som gjorde at man kunne sette seg i en stol, sette på seg et par hjernebølge-tingtang og komponere musikk bare ved hjelp av hjernebølger! (Jeg prøvde, det var merkelig). Jeg møtte også Ernst Viggo Sandbakk, mannen bak “Hvordan spille moderne trommesett”-bøkene, som -alle- trommiser i Norge garantert har vært innom. Sist, og garantert best, fikk jeg også hilse på Martin Marimba-tastic Grubinger, rett etter prøvene med Symfoniorkesteret. Introduserte meg og sa jeg var broren til Heming og blabla, og fikk etterhvert prøve ut trippel-køllene hans, som var utrolig skeive og utrolig tunge, er helt sykt at han klarer å spille med de. For de som ikke vet hvem Martin Grubinger er, så kan jeg si så mye som at jeg har tørrsnakket og tatt på køllene til en av verdens beste klassiske perkusjonister, og høyst sannsynlig den beste marimbaisten i verden. Hvor kult er ikke det?!
videoblogg: dag 0
Trym “
